Hundremeterskogen: Et fristed for barn og naturens magi

Alle barn trenger et sted å utforske, et fristed der de kan løpe fritt, klatre i trær og finne små skatter i skogbunnen. For noen er det en skog, for andre en lysning mellom husene. Hundremeterskogen er ikke nødvendigvis hundre meter lang, og den trenger slett ikke å være en skog. Det er det lille landskapet som rommer barndommens utforskning, lek og undring.

For oss på Vestskogen i Færder er Prestegårdsskogen med Aronsletta et slikt sted. Ikke spektakulær eller berømt, men en oase i en travel hverdag. Høye furutrær hvisker med vinden, løvskogen lyser gyllent om høsten, og blåbærkratt og maurtuer gir liv og eventyr til de minste. Her kan barn være barn, og voksne kan huske hvordan det er å oppleve verden med åpne sanser.

Naturens egenverdi – og vårt ansvar

Mye av den opprinnelige Prestegårdsskogen ble bygget ut da Vestskogen vokste frem på 1960-tallet, men heldigvis ble en større del bevart enn opprinnelig planlagt. Dette har gitt oss et verdifullt pusterom i nærmiljøet – et sted hvor generasjoner av barn har lekt, utforsket og funnet glede i naturens små underverker.

Her i Norge assosierer vi ofte friluftsliv med høye fjell og dype fjorder, med antall høydemeter tilbakelagt og prestasjoner registrert i Strava-appen. Men friluftsliv er også noe annet. Det er å balansere på en veltet stamme, å lete etter froskeegg i en dam, å følge et rådyrspor gjennom snøen. I Tønsberg og omegn finnes det mange små perler av naturområder: skogholt mellom boligfelt, små lysninger der man kan bygge hytter av kvister, stier som slynger seg gjennom lyng og lav. Noen av dem er merket av kommunen, andre lever sitt eget liv mellom asfalt og motorveier, som skjulte skatter.

Forskning viser at tilgangen til nærliggende grøntområder har direkte innvirkning på barns helse og utvikling. Og det har betydning hvor nærliggende naturen faktisk er - folk som bor under 300 meter fra grøntområder er sunnere, slankere, mindre stresset og har færre psykiske plager enn de som bor lenger unna.

I Vestfold og landet forøvrig er det en økende bekymring for at barn tilbringer stadig mindre tid ute i naturen. Som foreldre og samfunn har vi et ansvar. Vi må legge til rette for at barna våre har tilgang til disse områdene, slik at de kan oppleve gleden ved fri bevegelse, lek og oppdagelse. Det kan være så enkelt som å la stier forbli uryddede, å verne om grønne lunger i byplanlegging, eller å prioritere nærnaturen like høyt som idrettsanlegg og lekeplasser.

I en tid hvor vi – voksne og barn – drives mellom skjermflater og skjemaer, mellom kalenderoppføringer og konstant tilkobling, er hundremeterskogen en påminnelse om at vi trenger noe annet også. I hundremeterskogen finnes det plass til både de store oppdagelsene og de små øyeblikkene. Det er et sted hvor tid og prestasjon ikke betyr noe, hvor undring får vokse, og hvor et barn kan finne en skatt i noe så enkelt som en stein eller en kvist.

Som A.A. Milne så vakkert illustrerte gjennom Ole Brumm og vennene hans i Hundremeterskogen, er naturen et sted for lek, læring og livslange minner, og så treffende satt ord på i at “Noen ganger er de minste tingene de som tar opp den største plassen i hjertet ditt.”

Hva mister vi når barna mister skogen?

Når barn tilbringer mindre tid i naturen, mister de mer enn bare frisk luft og bevegelse. De mister en viktig læringsarena, der kreativitet, problemløsning og motorikk utvikles naturlig gjennom lek. Studier innen økopsykologi og attention restoration theory viser at tid i naturen ikke bare reduserer stress, men også styrker evnen til konsentrasjon og mental restitusjon. 

Når vi som samfunn planlegger og utvikler våre nærmiljøer, bør vi derfor spørre oss selv: Ønsker vi et samfunn der barnas hverdag er dominert av skjermer og strukturerte aktiviteter, eller vil vi gi dem friheten til å utforske og undre seg i naturen på sine egne premisser?

Skal vi sikre at fremtidens barn også har sin egen Hundremeterskog, må både vi foreldre og lokale myndigheter ta ansvar. Vi trenger mer enn bare asfalt og lekeplasser – vi trenger rom for eventyr. For om vi mister de små skogene, mister vi noe langt større.